Hvordan skape og fordele verdier fra data? Hva skjer når idekraft møter politikk? I denne episoden av #LØRN snakker Silvija Seres med adm. direktør i Norges Forskningsråd, John-Arne Røttingen, om forskningspolitikk og etterdønningene, samt veien videre, etter Covid19.
Hvem er du, personlig og faglig?
Jeg er utdannet lege, men jeg ble veldig tidlig engasjert i forskning og var nok egentlig «primet» for det allerede under ungdomsskolen og videregåendeskolen. Jeg jobbet mye med programmering og fikk en jobb på et trykkeri med å utvikle programvarer og lage digitale kartdatabaser. Jeg valgte nok medisinstudiet fordi jeg var faglig nysgjerrig og tenkte at forskning var noe jeg kunne tenkt meg å drive med. Jeg ble vel aldri ordentlig lege, selv om jeg har noen kliniske år bak meg har jeg hele tiden jobbet med forskning og ledelse. Noe av det som driver når det gjelder forskning er forholdet mellom biologi og teknologi.
Hva gjør du på jobb?
Min hovedjobb er å lede Norges Forskningsråd. Resten av tiden bruker jeg på å bidra i den nasjonale og internasjonale Covid-19-responsen. Fra mitt ståsted handler det først og fremst om forskningsutviklingsarbeidet. Jeg er rådgiver for Verdens Helseorganisasjon og sitter i deres ekspertgruppe for forskning og utvikling knyttet til epidemier og pandemier, og da særlig når det gjelder utvikling av diagnostikk, legemidler og vaksiner.
Dine viktigste prosjekter akkurat nå?
Enkelt forklart så gjør jeg to ting. Det ene er å undersøke hvilke legemidler vi allerede har på markedet som kan fungere mot Covid-19. Det andre er i og for seg en forlengelse av det arbeidet jeg jobbet med før jeg startet i forskningsrådet. Da etablerte jeg en global organisasjon for utvikling av vaksiner knyttet til epidemier og pandemier – Coalition for Epedemic Preparedness Innovations (CEPI). CEPI er nå helt sentral i det internasjonale koordinerte arbeidet med å investere i en vaksine frem til markedsadgang og godkjenning.
Data som nasjonal ressurs – personalisering eller personvern; kapitalflukt eller skatt?
Jeg har vært opptatt av å utnytte dataene som er tilgjengelig for rask kunnskapsproduksjon. Nå er jeg veldig opptatt av det vi kaller «sanntidsforskning», som betyr at vi kan analysere helsesituasjonen i befolkningen like raskt som vi for eksempel analyserer finansmarkedene, samt kunne bruke den kunnskapen for å håndtere eksempelvis en epidemi. På denne måten kan vi forstå hva som er drivere og hva som er risikofaktorer. Det store dilemmaet er hvordan man skal sikre bærekraftige forretningsmodeller for helsedata som handler om deg og meg som enkeltindivider, men som først får verdi når de samles for en hel befolkning. Det opplever jeg at vi ikke helt har klart å håndtere foreløpig.
